fredag 24. februar 2017

Livet er sårbart

Man skal aldri ta livet som en selvfølge, livet er en gave. Hvem skal forme mitt liv? Hvem forme dit liv? Hva skjer om du treng hjelpere i livet?.

Jeg hadde en gang i tiden en drømm, og store planer om hva jeg ville med livet mitt, jeg fullførte vel ikke fullt ut ungdomsskolen.jeg startet opp på videregående med en drøm, og et mål. Målet mitt var og jobbe med barn, i barnehage.  Jeg gikk første året helsefremmende, så barn og ungdoms linja. Jeg likte dette godt, og var klar over hva jeg ville med livet. Ville hjelpe, de små, og gi den omsorgen som jeg ikke fikk som liten.

Men etter som tiden gikk, skjedde det store endringer i livet mitt. Jeg opplevde stadig økende smerte i rygg å hofte. Planen var en enkel forkortelse av høyre fot, der jeg var lengere på høyre en venstre. I hop trudde vi det var det som måtte gjøres. Men året 2013 skulle bli et år, men nye svar, og noe vi alle måtte svelge de bekjedene vi fikk. Mars 2013 fikk jeg stilt diagnosen lett CP på venstre side. Når du først ser meg er det ikke det du først tenker. Men den er der, og rammet på plasser man ikke tenker over, kan få så store betydninger i en hverdag.
Jeg fikk da bekjed om at yrke som og jobbe i barnehage ikke var noe for meg. Jeg fikk etterhvert erfare dette selv, at dette ikke var rette veien for min kropp. Jeg forsøkte mange ulike arbeids oppgaver, men var de små jeg likte best. I en barnehage kreves det da løft og noe jeg ikke kan gjøre på grunn av ryggen og hoften. I ettertid forsøkte jeg dyrebutikk, men der ble det for mye gulv vask, og tung arbeid for kroppen min. Jeg forsøkte kantine, men der igjen ble for mye ståing. Forsøkte Asvo, en arbeids plass som skal vist være flinke å legge tilrette. Men mitt tilfelle strekket ikke dette til, det ble for mye gåing, ståing eller for tunge løft, eller for mye sitting. Det er ikke bare bare, når det er enten det eller det som ikke fungere. På dette tidspunkt sluttet jeg på videregående skole i 2014 der jeg ble møt av mangelfull forståelse og mangel full tilpasning. Mye ut og inn av sykehus og en kropp som ikke maktet mer, var det nok beste valget jeg tok. Jeg har derfor ikke fullført videregående skole. Jeg er i dag ung ufør. Jeg angrer ikke i dag når jeg ser på alt jeg har vært igjennom av operasjon og liv endring, helsen går først. Med mange tileggs diagnoser ble det umulig og nå målet mitt. Jeg er i dag avhengig av hjelpe persjoner. Folk som kommer hjem til meg, det hadde jeg aldri sett for meg for flere år siden tilbake. Er vel som rullestol, vi snakket ikke om rullestol for 1 år siden at det skulle bli et vari behov. Er da man får en bekreftelse på at man skal være takknemlig over det livet man har, er da man ser at det er ingen selvfølge.

Nå er livet basert at hvordan man kan gjøre en krevende hverdag på best mulig måte. Dette har selvsagt en stor betydelig av hvilke type hjelpere man har i livet. <3

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar