onsdag 1. oktober 2014

En måminelse om at man er den man er

jeg har tenkt over hele tiden at jeg er adoptert og det som ligger bak. Det er en sterk del av meg som jeg lite er åpen om. Noe jeg heler ikke ønsker og snakke mye om. Likte før og se mer på tv det som omhandlet om adopsjon og gjenforening med sine biologiske opphav. Nå trekker jeg mer unna og ønsker ikke og se mye av det. Vet ikke hvorfor, men det er liksom noe som mangler med mitt opphav, hvem er jeg? Hva ville skjedd om jeg ikke ble adoptert?. Jeg har vel sakt hele tiden at tilbake skal jeg en dag, så kanskje med fremtiden reiser jeg til bake en tur. Men vil ikke reise alene, det vil nok være en tøff tur. Men jeg vil kanskje da få lukket noen ubesvarte dører der? Og dermed kunne gå videre.

I kveld gikk det et program på TV. Dette programmet var sterkt. Jeg har vel ikke reagert på denne måten før som nå. Jeg har kunne sett slik før uten at det ble noe sterke miner. Men i dag sa det full stopp i kroppen min. Den tøffe virkeligheten jeg opplevde på den tid jeg bodde på barnehjemmet har deverre satt sine store spor i kroppen min. Jeg fikk dermed opp gamle vonde miner fra den tiden. Jeg satt og hold meg for ørene, noe jeg ikke har gjort før, når jeg har sett slik. I dag gjorde jeg det, og ville tydelig ikke høre hva de sa, for det veket sterke miner oss meg. Kroppen sendte tydelige singnarer at nok er nok og at det er en tydelig bitt i meg som mangler. Sitter med mange ubesvarte spørsmål, i hode. Vil jeg noen gang få svar på det tru?. Eller vil jeg måtte akseptere at jeg ikke vil få svar på det og leve videre i uvis over en familie som jeg i teorien skulle levd med. Det og være adoptert er ikke bare bare, ingen velger og bli adoptert, slik blir bare situasjon når en familie ikke kan ha barnet sitt. Hva fremtiden vil vise, og hvilke svar vil jeg ende opp med er det ingen som vet. Men jeg vet at det er en bitt som vil være tung og bære med. Det er med både sorg, savn, og usikkerhet. Alle vil jo vite hvor man kommer fra, og vite hvem man er, men ikke alle opplever dette. Jeg får nok bare ta tingene som kommer, kanskje i fremtiden sitter man med mer ro i kroppen og kanskje vet man noe. Håper en gang og få reise tilbake.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar