fredag 19. september 2014

Vente og vente

dagne nå har bestått i og vente og vente på at noe skal skje. Man venter på noe behadling i Tromsø, så i Oslo. Lite har skjedd nå, det er godt på mange måtter men samtidig er man like lagt. Vil få ting unna for og få mindre og styre med i hverdagen. Men i denne tiden har jeg fått hentet meg litt inn til ny runde starte opp. Når det starte så kan det være meget tøfft for både den som sitt i det og de som er rundt. Man vet at man må, lite man kan velge når det kommer til operasjoner og helse.


Enæring:
Her har det gått opp og ned. Enæring har vært et eget kapittel for seg selv i årevis. Men når knappen kom ble ting snud på hode. Godt at det finnes et slik hjelpemidel, jammen ikke godt og si hva man skulle gjort uten den. Selv hvor mye den har gitt  hjelp har det også vært tøfft.  En mage og kropp som var vant til og gå på spare enersi fra den var liten av og plutselig skal starte og ta inn all behovet er en omstilling. Kroppen min har vært vant til og kjempe for maten og ikke få den inn på 1 2 3. Jeg har hatt en tøff vei og gå, jeg har rett og slett måtte lære kroppen til og spise på nytt, noe som har og tar tid.

Jeg går ikke og spis om jeg ikke er sulten, det er vel knyttet til mye fra forhistoria mi. Det som har vært den tøffeste biten og som fortsatt er tilstede er og koble opp maten om jeg ikke er okelig sulten. Men vet at når kroppen har lært seg til og kjenne på sult når den skal ha mat vil det bli bedre og bedre. Mat er knyttet opp med så mange følser, jeg blir på mange hvis både skeptisk, engstelig og redd når jeg høre orde det er på tide og spise nå.  Det strømmer tanker i hode. Treng jeg mat nå? Er jeg sulten nok? Vil det gjøre meg vondt? Hva vil skje i dag med maten? Vil jeg spise så gi meg selv smerte?. Dette var noe jeg satt med i hode hver dag når jeg spiste pr munnen. Jeg har opplevd så mye smerte og ubehag og fortsatt gjør det at jeg har ikke tilit til mat. Jeg igjennomgår  jo enda operasjoner, som igjen gjør at jeg opplever ubehag og smerte i munnen.  Jeg har jo da lært meg at mat er smerte og noe som ikke skal inntas hver dag.

Da knappen kom ble det ny hverdag. Tøff vei og gå, det og lære kroppen og spise. Jeg vet at knappen blir ikke tatt ut før jeg faktisk er 100% full ernært pr munn. Om det tar år eller om jeg faktisk må ha knapp live ut vil jeg faktisk velge det en og gå tilbake til et mareritt.  Men med knapp har man ikke mange unskydling på og ikke spise for det gjør ikke vondt og spise igjennom knappen.   (Om det ikke er noe komplikasjoner eller noe med knappen da). Jeg har opplevd at det faktisk ga ubehag, men det var jo en fysisk grunn for det. Godt at det ikke gir smerte eller noe for  meg. Eneste utforing er at kroppen må lære og ta til seg et måltid til tider der jeg ikke i utgangspunktet er vant til og spise. Alle synes det er vanskelig og bryte gamle vaner, og det blir jo akurat det samme med dette. Men det går bedre nå en i starten. Først da jeg fikk PEG nektet jeg først og bruke den, da var jeg der at jeg ville overbevise meg selv at jeg skulle klare meg uten. Men måtte bare innse det til slutt.  Er glad for at den er på plass i dag altså knappen.

Vekt:
Vekt har vært en utforing, har måtte jobbe mye for og få vekta opp. Da kosthold gikk på pasta i nær 4 år ble vekten kraftig redusert. Det og bygge den opp har krevd mye fra min side. Men så fikk vi viktige svar rønken. Mage og tarm jobber litt saktere en normalt og må derfor få litt mer tid på seg en normalt. Nå har mage og tarm jobbet godt sammen, og maten blir tatt opp av kroppen og får derfor også vekten oppover sakte men sikkert.  Den nye planen av ernæringsfysiologen  ser ut til og funke godt for og få vekta opp.

Plan videre:
 Man må bare ta dagene som kommer, og ta det som blir. Nå er vi i en rolig tid, men man vet jo adri før det plutselig går i 110 igjen.

Ha en fin helg til dere alle 😊

1 kommentar:

  1. Det er virkelig bra du har fått den knappen.
    Håper du får mer hjelp i forhold til operasjoner som kan hjelpe deg til å ikke føle ubehag og smerte når du spiser igjennom munnen på sikt.
    Klem fra meg :)

    SvarSlett